Wednesday, December 30

Sunday, December 20

I am greatly offended by your (his) unattractiveness.

I wish I could wish you were dead.

Honestly

"Hva har du å tape?", sier jeg og er helt ærlig.
Det er da virkelig ikke noe å tape overhodet. 

Man har lyst til å si; vet du hva, jeg bryr meg ikke. Det er det samme for meg hvorvidt du sier det du tenker eller ikke. Men det er jo ikke det. Det eneste man vil ha fra noen som helst er bare en bit ærlighet. 
Å vite hva du tenker. 
Jeg har holdt lange monologer om hva jeg tenker. Jeg har en tendens til å skjule det selv, ikke med vilje men fordi det er blitt en vane å si at det ikke er noe. At ingenting er i veien, eller at jeg ikke tenker noe som helst om noe. Det er jo helt klart ikke sant. Så kan det hende du spør en gang til, og enda en gang, og så svarer jeg tilslutt det jeg egentlig tenker, og alt blir så mye klarere da.
Men iblant. Iblant sier du ingenting. Du er bare stille, og du tenker ingenting, selv om jeg vet du gjør.

Selv om du kunne gjort alt så mye enklere ved å bare si hva det er du mener. Uansett om det drar meg inn eller dytter meg vekk.

Advent

Ventetid. Er det på noe godt, er det ikke forgjeves. Det er det man sier.
Jeg vet at det jeg venter på er verdt det.

Jeg savner deg.

I mellomtiden kan jeg tenne noen lys, krølle meg sammen til en ball og la veslekatten ligge inntil magen min og male høyt fra under pleddet.

Saturday, November 28

No one belongs here more than you.


I never return phone calls.
I am falsely modest.
I have a disproportionate amount of guilt about these
two things, which makes me unpleasant to be
around.

Tuesday, November 17

Stockholm

Joie de vivre

Monday, November 9

Trying hard

In Werner Herzog's Encounters at the End of the World: There's a bit of footage in the middle, of a penguin who becomes, in Herzog's word, deranged. It shows us three penguins, one heading off to the water for food, one heading back to the nest, and one just standing and looking at the mountains. Eventually, the penguin heads for the mountains. Waddling along, adorable. We're told that even if that penguin is retrieved, and placed in his nest, he would immediately leave and head straight for the mountains again. We're shown footage from eighty miles further, as the penguin passes a small diving camp. Still heading for the mountains. Everyone stands still as the penguin passes, forbidden to interfere, and the camera pans to watch him heading straight toward the mountains, and the 5000 miles of interior beyond. And his certain death.

It was a powerful juxtaposition, is why it hit me so hard, I guess. The penguin was so enthusiastic looking, waddling excitedly toward the mountains. Toward its death. I keep thinking back to the footage of the penguin just looking off at the mountain instead of going for food or going back to the nest, like he was just realizing there might be another choice. And, yeah, maybe that choice means death, ultimately, but it's hard to watch him try and not feel a little excited inside your heart.

Even I Know That

Friday, November 6

Something moves under her skin

Inntil veggen her, det er litt varmere enn midt i kulden, midt i snøen som ikke helt faller, mer svever.
Jeg tar ett trekk av sigaretten og kjenner hvor vant jeg er til å være kaldere på høyre hånd.

Hun sitter midt på verandaen og har snøfnugg i pelsen, med store øyne følger hun snøflak som virvler rundt oss og jeg smiler av henne og lurer på hva hun tenker.
Hun tenker at hun skal eliminere sneflakene, der hun kaster seg etter ett som svever forbi snuten.

Her ute er det så stille, en annen verden, bare ved å trekke en dør til siden. Jeg kan fortsatt se mitt andre univers gjennom glassdøren, men her ute er jeg alene. På første rad som betrakter.
Alle under meg lever mens sekundene rundt meg fryser, jeg finnes ikke her ute, jeg ser på han som henter vinflasken på kjøkkenet og forsvinner mellom kjøkkenvinduet og kommer til syne igjen i stuevinduet, der han viser frem vinflasken til samboeren på det høytidelige viset man gjør på restaurant.
Kanskje han var servitør en gang. Kanskje samboeren er kjæresten hans, og i så fall er de kjekke sammen, de to mennene.

I leiligheten under flimrer det blå lyset over to ansikter som ligger i hverandres armkrok, det gjør de nesten alltid. De finnes på en måte heller ikke, de lever der i TV-apparatet og ikke med hverandre.
Hunden deres sitter ved verandadøren og stirrer ut. Han har blitt stor siden i fjor, da han var noen måneder gammel og tumlet rundt ute på verandaen med klønete bevegelser.

I blokken til høyre har toppleiligheten middagsselskap som vanlig, med sofistikerte mennesker rundt langbordet, de har dresser og kjoler på og er høytidelige. Det er ett barn med, og han ser alltid ut til å kjede seg. Alle de andre ler og skåler med glassene sine, men når de to ikke spiser middag med alle de kjenner sitter de i hver sin ende av sofaen med hver sin laptop. Hvilket univers lever de i? Hvert sitt?

På en av de minste verandaene i midten av blokka sitter en dame med morgenkåpe og tøfler ved et skittent plastbord og røyker. Hun er alltid alene, og i leiligheten hennes er det alltid mørkt.

Det finnes ingen leilighet der rødt, mykt lys fyller alle vinduene, der det ser varmt ut og alle stearinlysene er tent. Der en kvinne spiller piano og synger med sånn innlevelse at man kan se noter strømme ut over henne.
Men det hadde vært fint, tenker jeg og dytter sigaretten ned i askebegeret og plukker opp katten.

Vi går tilbake til vårt univers nå.

Saturday, October 31

If Nobody Speaks of Remarkable Things

The whole city has stopped.

And this is a pause worth savouring, because the world will soon be complicated again.

It’s the briefest of pauses, with not time enough to even turn full circle and look at the lights this city throws out to the sky, and it’s a pause which is easily broken.

Monday, October 26

Saturday, October 24

Smittende tankegang

Mm, du kan stå der borte, der ved gjerdet, og så tar jeg bilde.
Vent litt, du trenger et gult blad i håret, og ett i hånden.
For en gangs skyld er jeg med på å gå tur, så da må jeg få dokumentere det, sant?

Kanskje om det ikke var så kaldt, så kunne vi blitt ute enda lenger, og jeg kunne tegnet deg og oss og den bygningen til høyre og elva. Vi kan kjøpe en kaffe hver likevel da.

Eller skal vi bare krype under dyna sammen istedet egentlig?

Friday, October 23

Thursday, October 22

Monday, October 19

With you

What if I hadn't been that far away?
You looked at me the way people look at other people when they're asking questions they know the answer to.
I didn't have one though, so I smiled and pretended to know what the answer was and that I knew that you knew too.

Maybe sometimes we're never really that close to each other at all. There always seems to be at least one universe between us, even though our hands are touching and our feet might be touching too.
But sometimes when I look at you, I don't know who you are.
Admittedly, sometimes I look at myself, and I don't know who I am either.

Then again. When I look at you, I know exactly who I am, and who I've been.
And who I want to be.
And you make me feel like I'm home, wherever you and I might be.

Saturday, October 17

Winter approaching

Det er hvitt og mykt, og igjen er vi innpakket, innsvøpt i det kalde, tunge, lette, fjerne, våte, tørre.
Trærne rundt oss sukker og lener seg mot hverandre, snøen får de sterke grenene til å riste lett i vintermørket.
Det er to sett med fotspor til der vi sitter, skjelvende og ser på frostrøyken som unnslipper munnene våre selv om vi ikke sier noe.
Jeg pirker på plastlokket som har sprukket, og er på vei til å falle av pappkruset mitt, halvfullt av kald kaffe.
Inni meg hører jeg musikk og vi sitter kanskje her på hver vår side og hører på indre musikk, og vi snakker ikke.
Det trengs kanskje ikke alltid. Selv om vinteren snart er her, er våren det også.

Nå rekker vi konserten likevel.

Jag ger min själ till händerna, den som ger och inte rycker
Jag sällar mig till hjältarna som gör och inte tycker
hon var allt, hon var sin,
Hon var den vackraste person jag hade träffat någonsin
Ah, bli kvar här med mig. Bli kvar här med mig
Vi behöver ingenting, ah vi kan starta på noll
men jag har ett rum några kvarter härifrån
Ah, Ta min hand, jag följer dig, vi ska åt samma håll
...härifrån
Ta min hand, jag följer dig, vi ska åt samma håll
ah, vi två
Ta min hand, jag följer dig, vi ska åt samma håll

Wednesday, October 14

<3

Og hun stod med en blokk under armen og ventet på heisen når jeg klatret det siste trappetrinnet til femte etasje.
Hun er så annerledes når hun smiler av noen andre enn meg. Og helt spesiell.
Jeg kjente at det ene kneet sviktet litt, hun hadde på seg brillene sine og det røde håret var bundet opp på en litt saklig måte. Hvis man kan si det.

Og så smilte hun til meg, og jeg lo og sa hun så rar ut med brillene på, selv om jeg mente vakker.
Snudde ansiktet litt til venstre for at hun ikke skulle legge merke til at jeg forelsket meg litt til akkurat der og da.
Jeg føler meg så svak når det skjer. Som om hun trekker tråder fra innsiden av meg, og kan røske til helt plutselig sånn at jeg mister pusten eller balansen eller meg selv.

Heisdøren åpnet seg og øyeblikket passerte. Det er bare inni meg jeg har det skrevet ned.
Og de notatene finner jeg aldri når jeg blir innkalt til et indre oppgjør.

Revisited

Fra takterrassen er alle trærne gule, og jeg er glad jeg ikke er der nede og heller her oppe.
Virvler av varme snor seg fra kaffekoppen min og blander seg med røyksignalene fra munnen min.

Men jeg fant noe på bunnen av dette som jeg ikke letet etter. En tom blokk og en utrolig godt brukt blyant.
Etter så mange kapitler tror jeg boken er ferdig skrevet, og jeg kan illustrere noe nytt, noe jeg egentlig har hindret meg selv i å illustrere fordi det har vært en vegg i veien.

Det er bittesmå ting som gjør at jeg innser at hver dag ikke er den samme.

I tankene mine sitter jeg på en trapp et sted det er varmt og tegner mennesker som gjør bittesmå ting de ikke gjorde i går.
I Roma snubler noen i den berømte trappen. I Pisa tråkker noen med en liten fot over på gresset, selv om det ikke er lov.
I Venezia prøver noen å stjele litt vann fra de flytende gatene, slik at byen skal synke litt saktere.
I Paris prøver en mann å finne kjelleren i Louvre, slik at han har noe ikke naboen har.
I Oslo prøver jeg å tegne noe som ikke finnes.

Egentlig tegner jeg et rotete bord med en skitten pære og en nesten tom cola-flaske som aldri forsvinner.
Egentlig tegner jeg ingenting.