Wednesday, October 14

<3

Og hun stod med en blokk under armen og ventet på heisen når jeg klatret det siste trappetrinnet til femte etasje.
Hun er så annerledes når hun smiler av noen andre enn meg. Og helt spesiell.
Jeg kjente at det ene kneet sviktet litt, hun hadde på seg brillene sine og det røde håret var bundet opp på en litt saklig måte. Hvis man kan si det.

Og så smilte hun til meg, og jeg lo og sa hun så rar ut med brillene på, selv om jeg mente vakker.
Snudde ansiktet litt til venstre for at hun ikke skulle legge merke til at jeg forelsket meg litt til akkurat der og da.
Jeg føler meg så svak når det skjer. Som om hun trekker tråder fra innsiden av meg, og kan røske til helt plutselig sånn at jeg mister pusten eller balansen eller meg selv.

Heisdøren åpnet seg og øyeblikket passerte. Det er bare inni meg jeg har det skrevet ned.
Og de notatene finner jeg aldri når jeg blir innkalt til et indre oppgjør.

No comments:

Post a Comment

Don't be shy, leave a comment...