Friday, November 6

Something moves under her skin

Inntil veggen her, det er litt varmere enn midt i kulden, midt i snøen som ikke helt faller, mer svever.
Jeg tar ett trekk av sigaretten og kjenner hvor vant jeg er til å være kaldere på høyre hånd.

Hun sitter midt på verandaen og har snøfnugg i pelsen, med store øyne følger hun snøflak som virvler rundt oss og jeg smiler av henne og lurer på hva hun tenker.
Hun tenker at hun skal eliminere sneflakene, der hun kaster seg etter ett som svever forbi snuten.

Her ute er det så stille, en annen verden, bare ved å trekke en dør til siden. Jeg kan fortsatt se mitt andre univers gjennom glassdøren, men her ute er jeg alene. På første rad som betrakter.
Alle under meg lever mens sekundene rundt meg fryser, jeg finnes ikke her ute, jeg ser på han som henter vinflasken på kjøkkenet og forsvinner mellom kjøkkenvinduet og kommer til syne igjen i stuevinduet, der han viser frem vinflasken til samboeren på det høytidelige viset man gjør på restaurant.
Kanskje han var servitør en gang. Kanskje samboeren er kjæresten hans, og i så fall er de kjekke sammen, de to mennene.

I leiligheten under flimrer det blå lyset over to ansikter som ligger i hverandres armkrok, det gjør de nesten alltid. De finnes på en måte heller ikke, de lever der i TV-apparatet og ikke med hverandre.
Hunden deres sitter ved verandadøren og stirrer ut. Han har blitt stor siden i fjor, da han var noen måneder gammel og tumlet rundt ute på verandaen med klønete bevegelser.

I blokken til høyre har toppleiligheten middagsselskap som vanlig, med sofistikerte mennesker rundt langbordet, de har dresser og kjoler på og er høytidelige. Det er ett barn med, og han ser alltid ut til å kjede seg. Alle de andre ler og skåler med glassene sine, men når de to ikke spiser middag med alle de kjenner sitter de i hver sin ende av sofaen med hver sin laptop. Hvilket univers lever de i? Hvert sitt?

På en av de minste verandaene i midten av blokka sitter en dame med morgenkåpe og tøfler ved et skittent plastbord og røyker. Hun er alltid alene, og i leiligheten hennes er det alltid mørkt.

Det finnes ingen leilighet der rødt, mykt lys fyller alle vinduene, der det ser varmt ut og alle stearinlysene er tent. Der en kvinne spiller piano og synger med sånn innlevelse at man kan se noter strømme ut over henne.
Men det hadde vært fint, tenker jeg og dytter sigaretten ned i askebegeret og plukker opp katten.

Vi går tilbake til vårt univers nå.

No comments:

Post a Comment

Don't be shy, leave a comment...