Saturday, October 31

If Nobody Speaks of Remarkable Things

The whole city has stopped.

And this is a pause worth savouring, because the world will soon be complicated again.

It’s the briefest of pauses, with not time enough to even turn full circle and look at the lights this city throws out to the sky, and it’s a pause which is easily broken.

Monday, October 26

Saturday, October 24

Smittende tankegang

Mm, du kan stå der borte, der ved gjerdet, og så tar jeg bilde.
Vent litt, du trenger et gult blad i håret, og ett i hånden.
For en gangs skyld er jeg med på å gå tur, så da må jeg få dokumentere det, sant?

Kanskje om det ikke var så kaldt, så kunne vi blitt ute enda lenger, og jeg kunne tegnet deg og oss og den bygningen til høyre og elva. Vi kan kjøpe en kaffe hver likevel da.

Eller skal vi bare krype under dyna sammen istedet egentlig?

Friday, October 23

Thursday, October 22

Monday, October 19

With you

What if I hadn't been that far away?
You looked at me the way people look at other people when they're asking questions they know the answer to.
I didn't have one though, so I smiled and pretended to know what the answer was and that I knew that you knew too.

Maybe sometimes we're never really that close to each other at all. There always seems to be at least one universe between us, even though our hands are touching and our feet might be touching too.
But sometimes when I look at you, I don't know who you are.
Admittedly, sometimes I look at myself, and I don't know who I am either.

Then again. When I look at you, I know exactly who I am, and who I've been.
And who I want to be.
And you make me feel like I'm home, wherever you and I might be.

Saturday, October 17

Winter approaching

Det er hvitt og mykt, og igjen er vi innpakket, innsvøpt i det kalde, tunge, lette, fjerne, våte, tørre.
Trærne rundt oss sukker og lener seg mot hverandre, snøen får de sterke grenene til å riste lett i vintermørket.
Det er to sett med fotspor til der vi sitter, skjelvende og ser på frostrøyken som unnslipper munnene våre selv om vi ikke sier noe.
Jeg pirker på plastlokket som har sprukket, og er på vei til å falle av pappkruset mitt, halvfullt av kald kaffe.
Inni meg hører jeg musikk og vi sitter kanskje her på hver vår side og hører på indre musikk, og vi snakker ikke.
Det trengs kanskje ikke alltid. Selv om vinteren snart er her, er våren det også.

Nå rekker vi konserten likevel.

Jag ger min själ till händerna, den som ger och inte rycker
Jag sällar mig till hjältarna som gör och inte tycker
hon var allt, hon var sin,
Hon var den vackraste person jag hade träffat någonsin
Ah, bli kvar här med mig. Bli kvar här med mig
Vi behöver ingenting, ah vi kan starta på noll
men jag har ett rum några kvarter härifrån
Ah, Ta min hand, jag följer dig, vi ska åt samma håll
...härifrån
Ta min hand, jag följer dig, vi ska åt samma håll
ah, vi två
Ta min hand, jag följer dig, vi ska åt samma håll

Wednesday, October 14

<3

Og hun stod med en blokk under armen og ventet på heisen når jeg klatret det siste trappetrinnet til femte etasje.
Hun er så annerledes når hun smiler av noen andre enn meg. Og helt spesiell.
Jeg kjente at det ene kneet sviktet litt, hun hadde på seg brillene sine og det røde håret var bundet opp på en litt saklig måte. Hvis man kan si det.

Og så smilte hun til meg, og jeg lo og sa hun så rar ut med brillene på, selv om jeg mente vakker.
Snudde ansiktet litt til venstre for at hun ikke skulle legge merke til at jeg forelsket meg litt til akkurat der og da.
Jeg føler meg så svak når det skjer. Som om hun trekker tråder fra innsiden av meg, og kan røske til helt plutselig sånn at jeg mister pusten eller balansen eller meg selv.

Heisdøren åpnet seg og øyeblikket passerte. Det er bare inni meg jeg har det skrevet ned.
Og de notatene finner jeg aldri når jeg blir innkalt til et indre oppgjør.

Revisited

Fra takterrassen er alle trærne gule, og jeg er glad jeg ikke er der nede og heller her oppe.
Virvler av varme snor seg fra kaffekoppen min og blander seg med røyksignalene fra munnen min.

Men jeg fant noe på bunnen av dette som jeg ikke letet etter. En tom blokk og en utrolig godt brukt blyant.
Etter så mange kapitler tror jeg boken er ferdig skrevet, og jeg kan illustrere noe nytt, noe jeg egentlig har hindret meg selv i å illustrere fordi det har vært en vegg i veien.

Det er bittesmå ting som gjør at jeg innser at hver dag ikke er den samme.

I tankene mine sitter jeg på en trapp et sted det er varmt og tegner mennesker som gjør bittesmå ting de ikke gjorde i går.
I Roma snubler noen i den berømte trappen. I Pisa tråkker noen med en liten fot over på gresset, selv om det ikke er lov.
I Venezia prøver noen å stjele litt vann fra de flytende gatene, slik at byen skal synke litt saktere.
I Paris prøver en mann å finne kjelleren i Louvre, slik at han har noe ikke naboen har.
I Oslo prøver jeg å tegne noe som ikke finnes.

Egentlig tegner jeg et rotete bord med en skitten pære og en nesten tom cola-flaske som aldri forsvinner.
Egentlig tegner jeg ingenting.